Levende Vinduer

Jonas Jessen


Hele festivaluka, Foajeen AKS


Levende Vinduer er en audiovisuell mørketids-installasjon adaptert til vinduspartiene på Arktisk Kultursenter

Levende Vinduer leker med relasjonen mellom lyd og bilde for å belyse hvordan vårt preseptoriske apparat er bygget til å forstå verden som helhet. Installasjonen søker å vise hvordan lyd og bilde smelter sammen til ett uttrykk, tross deres ontologiske distanse, og hvordan tilskueren selv medvirker til betydningsdannelsen.

En baby ligger alene i mørket og plasker i vannkanten. Bølgene slår rolig mot stranden mens et barn leker, og fra mørket kommer en eldre dame bort til vannet og minnes et levet liv. Et barn er blitt voksen og gammel. Den rene uspolerte kroppen er blitt herdet og forgiftet. Et liv forandrer oss, men bølgenes slag mot stranden er fremdeles de samme.

  • Stacks Image 48581

    Caption Text

    Link
  • Stacks Image 48582

    Caption Text

    Link
  • Stacks Image 48583

    Caption Text

    Link
  • Stacks Image 48589

    Caption Text

    Link
Foto: Jonas Jessen

Stacks Image 48611
Jonas Lichinger Jessen har en mastergrad i audiodesign fra Århus Universitet og en bachelorgrad i kommunikasjon fra Roskilde Universitet, Danmark. Han har tidligere vært elev på Den Europeiske Filmhøyskole (EFC) i Ebeltoft og tatt fag på Film- og medieutdanningen på Københavns Universitet. Siden 2004 har han jobbet med lyd og lyddesign på interaktive og lineære medier, og vært aktivt skapende med en serie av egne audiovisuelle produksjoner.

Jessen forteller:
Alle som jobber med audiovisuelle medier kombinerer bilde og lyd med formålet om å gjøre et inntrykk hos et publikum. Det er en re-kontekstualisering av bilder og lyd som skal skape et ‘meningsfylt annet’. Re-kontekstualiseringen narrer publikums perseptuelle apparat og deres kognitive prosesser for at oppnå dette. Bilde og lyd kan komplimenterer hverandre så publikums perseptuelle apparat opplever lyd og bilde som en helhet (Det skaper kognitiv resonans). De kan også kombineres for å skape et brudd med publikums perseptuelle forventninger (en kognitiv dissonans). Mellom den kognitive resonans og dissonans finnes dette ‘meningsfulle annet’ og forsøket på å lage et narrativ. Det er innenfor disse rammene enhver audiovisuell entitet eksisterer.

Når jeg kombinerer lyd og bilde liker jeg å avsøke det tvilsomme området mellom dissonans og resonans. Det området hvor den opplagte mening fremdeles eksisterer, men hvor den står til forhandling med publikum. Når avslører lyden seg selv og slipper sitt resonnerende grep om bildet og omvendt? Når oppleves det audiovisuelle som lyd og bilde hvert for seg og når smelter det sammen?